Bakgrunn

Jotun A/S etablerte seg i Saudi-Arabia i 1984, og er medeier i tre lokale selskaper med eierandeler på henholdsvis 40, 30 og 40 prosent. Selskapene driver med produksjon og salg av maling og pulverlakk.

For perioden 2017–2020 mottok Jotun utbytter fra de saudiarabiske selskapene på til sammen rundt 800 millioner kroner. Jotun behandlet disse utbyttene som skattefrie etter den norske fritaksmetoden, men Skatteetaten mente at Saudi-Arabia måtte anses som et «lavskatteland» – og at utbyttene derfor var skattepliktige i Norge.

Det todelte skattesystemet i Saudi-Arabia

Saudi-Arabia har et todelt skattesystem: selskaper eid av lokalt bosatte betaler ikke selskapsskatt, men kun «zakat» – en religiøs avgift på 2,5 % basert på islamsk lov. Selskaper eid av utlendinger betaler derimot selskapsskatt på 20 % av overskuddet. For selskaper med blandet eierskap, slik som selskapene Jotun er medeier i, beregnes skatt og zakat forholdsmessig etter hvem som eier aksjene.
Jotun har i praksis dekket hele skattebelastningen knyttet til sin eierandel, ved at skatten trekkes fra Jotuns andel av overskuddet før utbytte utbetales. Praksisen er basert på råd fra lokale skatteadvokater og har vært gjennomført i 40 år.

Spørsmålet om lavskatteland

Kjernen i saken var hvordan lavskattelandvurderingen skulle gjennomføres, konkret om sammenligningen av effektivt skattenivå (norsk mot saudiarabisk) skulle regnes mot hele selskapets overskudd eller mot Jotuns eierandel i selskapene (siden saudiarabisk selskapsskatt fastsettes forholdsmessig basert på utenlandsk eierandel).

Skattekontoret mente at skatten som ilegges (20 % av Jotuns andel av overskuddet) måtte vurderes mot selskapenes samlede overskudd – inkludert den lokalt eide andelen som bare er zakat-pliktig. Med denne beregningsmåten ble effektiv skattesats estimert til 6–8 %, som er under to tredjedeler av norsk skattenivå.
Jotun mente derimot at sammenlikningsgrunnlaget måtte være den beskatningen som skjer på den utenlandskeide delen alene – og at denne tilnærmingen ville gi en effektiv skattesats over to tredjedeler av norsk nivå, slik at Saudi-Arabia ikke ville anses som et lavskatteland.

Retten ga staten medhold. Basert på de fremlagte kildene fant retten at det er de saudiarabiske selskapene som sådan som er skattesubjekter, og ikke bare deler av dem. Retten fant videre at den bransjetypiske ordningen der Jotun dekker hele skattebelastningen som springer ut av Jotuns eierandeler, har et privatrettslig grunnlag og ikke følger av saudiarabisk skattelovgivning – og at slike privatrettslige avtaler ikke kan tillegges vekt ved lavskattelandvurderingen.

Siden skatten på det saudiarabiske selskapets overskudd (20 % av 30–40 % av overskuddet) ligger under to tredjedeler av norsk skattenivå, er Saudi-Arabia å anse som et lavskatteland, og Jotuns utbytter er dermed skattepliktige i Norge.

Delvis seier: Zakat godkjent som fradragsgrunnlag

Selv om Jotun tapte på hovedspørsmålet, vant selskapet frem på ett punkt: spørsmålet om zakat kan gi grunnlag for kreditfradrag i norsk skatt.

Retten la til grunn at zakat, slik den faktisk beregnes og innkreves av saudiarabiske myndigheter for selskaper, har ganske store likhetstrekk med en inntektsskatt på selskapets overskudd. Dette understøttes blant annet av at OECD omtaler saudiarabisk zakat som en avgift tilsvarende selskapsskatt i sine GloBE-regler.
Rettens konklusjon er at Jotun har krav på kreditfradrag for en forholdsmessig andel også av den zakat som er betalt til saudiarabiske myndigheter, og at skattekontoret tolket loven feil da zakat ble holdt utenfor fradragsgrunnlaget.

Skattekontorets vedtak ble derfor opphevet for så vidt gjelder beregningen av kreditfradraget, og ny beregning ble pålagt – denne gang med zakat inkludert. For øvrig ble staten frifunnet.
Ingen av partene fikk tilkjent sakskostnader.

Viktig påminnelse 

Dommen er en viktig påminnelse om at norske selskaper med eierinteresser i land med særegne skattesystemer – som Saudi-Arabias todelte regime av selskapsskatt og zakat – kan stå overfor krevende lavskatteland-diskusjoner med norske skattemyndigheter. Saken illustrerer også at skattebetalingsordninger som vurderes som privatrettslige avtaler mellom aksjonærer ikke uten videre vil tillegges betydning etter norske skatteregler.