Oslo tingrett, dom av 11. februar 2026 (TOSL-2025-109670)
Oslo tingrett har opphevet skattekontorets vedtak om etterberegning av inngående merverdiavgift for en fellesregistrering bestående av tre selskaper i Samlerhuset-gruppen. En fellesregistrering innebærer at samarbeidende selskaper registreres som én avgiftspliktig enhet etter merverdiavgiftsloven § 2-2 tredje ledd.
Saken har prinsipiell interesse for næringsdrivende som driver blandet avgiftspliktig og avgiftsfri virksomhet, og som krever forholdsmessig fradrag for inngående merverdiavgift på fellesanskaffelser.
Saken gjaldt gyldigheten av skattekontorets vedtak om etterberegning av 23. april 2025 for inntektsårene 2021–2023, som endret avgiftspliktiges fordeling av fradraget for inngående avgift av fellesanskaffelser innenfor en fellesregistrering som både driver avgiftspliktig og avgiftsfri omsetning. Skattekontoret mente at virksomhetene innenfor fellesregistreringen måtte anses som adskilte, og krevde bruk av flere – primært omsetningsbaserte – fordelingsnøkler. Saksøkerne hadde siden 2009 benyttet en antallsbasert fordelingsnøkkel som skattemyndighetene den gang hadde akseptert.
Tingretten understreker at avgiftspliktiges beregning av fellesanskaffelsenes forholdsmessige bruk må «nytte et forsvarlig forretningsmessig skjønn», jf. Finansdepartementets merknader til forskrift (nr. 18) som fortsatt er veiledende. Fordi beregningen ofte foretas før fellesanskaffelsen er tatt i bruk, kan avgiftspliktige «nytte tidligere erfaringer om bruken av tilsvarende vare eller ytelse» som støtte for egen skjønnsutøvelse.
Det rettslige utgangspunkt etter mval. § 8-2 og merverdiavgiftsforskriften § 8-2-2 er at fordelingsnøkkelen «i rimelig grad (skal) gjenspeile bruken» i den avgiftspliktige virksomhet. Avgiftspliktiges skjønnsutøvelse er verken fri eller vilkårlig, men en skjønnsutøvelse innenfor disse rammer er samtidig tilstrekkelig, og derfor ikke «uriktig» etter skatteforvaltningsloven § 12-1.
Regelverket gir derved avgiftspliktige en viss skjønnsmargin. Som fremholdt av Borgarting lagmannsrett i dommen om Storslett hotell (LB-2002-253) kan det være «vanskelig å finne en fordelingsnøkkel som helt riktig angir antatt bruk innenfor og utenfor avgiftsområdet. ... Det avgjørende er hvor stort spillerom som tillates.»
Tingretten fant at skattekontoret hadde begått feil rettsanvendelse ved å behandle omsetningsbasert fordeling som en slags presumpsjon, og ved å kreve at den næringsdrivende måtte begrunne særskilt hvorfor en annen nøkkel ble valgt. Merverdiavgiftslovens regel for fordelingen av fellesanskaffelser bygger «på antatt bruk i den registrerte virksomhet» – ikke på omsetning. Omsetning er en alternativ og subsidiær hjelperegel, som bare kan benyttes der «slik fordeling ... i rimelig grad gjenspeiler bruken». Det forhold at hjelperegelen er forskriftsfestet øker heller ikke omsetningsalternativets gjennomslagskraft i forhold til lovens hovedregel som er «antatt bruk».
Tingretten presiserte også at Vedtaket ikke tok utgangspunkt i kundens/varekjøpers ståsted, men i provenybetraktninger og en ifølge Vedtaket uvanlig høy fradragsprosent for inngående avgift sammenholdt med forholdet mellom fellesregistreringens avgiftspliktige og avgiftsfrie omsetningsstørrelse. Dette ble ansett som feil rettsanvendelse.
Tingretten slo videre fast at det er feil rettsanvendelse å avgrense hvilken avgiftsrettslig virksomhet som drives innenfor en fellesregistrering med utgangspunkt i de enkelte selskapenes regnskaper. Et vilkår for fellesregistrering etter mval. § 2-2 (3) er nettopp at selskapene er «samarbeidende», og fellesregistreringen er uten betydning for selskapenes selvstendige regnskaps- og skatteplikt. Det er derfor ingen presumpsjon for at avgiftsmessig virksomhet kan avgrenses i samsvar med selskapsgrensene i regnskapet. Den avgiftsmessige virksomheten må vurderes som en helhet – og ikke splittes opp etter juridiske selskapsgrenser som er etablert av andre grunner enn avgiftsrettslige hensyn.
Tingretten kom til at Vedtaket bygget på feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse når det anså Myntverkets produksjonsvirksomhet som en avgiftsmessig atskilt virksomhet fra saksøkernes integrerte varesalgsvirksomhet, og Vedtaket ble opphevet som ugyldig.
Dommen er et viktig signal om at næringsdrivende har en reell skjønnsmargin ved valg av fordelingsnøkkel og metode for fradragsføring av inngående merverdiavgift på fellesanskaffelser. Skatteetaten kan verken overprøve dette skjønnet med henvisning til at en annen nøkkel ville gitt høyere proveny til staten, eller bruke de fellesregistrerte selskapenes individuelle regnskaper som grunnlag for å kreve adskilte fordelingsnøkler per selskap.
Det bemerkes at avgjørelsen er avsagt av tingretten som første instans, og ennå ikke rettskraftig.
Eventuelle spørsmål om dommen eller gjeldende rettstilstand på området kan rettes til Yngvar Solheim.