Ved forliksavtale fra 2015 betalte Strawberry Hotels AS («SH») – tidligere Nordic Choice Hospitality Group AS – NOK 80 millioner til Tribe Invest AS’ konkursbo, som endelig oppgjør i forbindelse med utenrettslig tvist mellom partene.
Internt i konsernet ble kostnadene ved betalingen fordelt mellom SH og to datterselskaper, Nordic Choice Commercial Services AS (“NCCS”) og Nordic Choice Shared Services AS (“NCSS”). Den endelige kostnadsfordeling internt i konsernet ble slik:
SH: MNOK 16
NCCS: MNOK 36
NCSS: MNOK 28
Det overgripende spørsmålet i saken var om SH, NCCS og NCSS kunne kreve skattemessig fradrag for sine kostnader ved forliket.
Hovedregelen om fradragsrett følger av skatteloven § 6-1, som gir fradrag for kostnader med tilstrekkelig tilknytning til skattepliktig inntekt. Skatteloven § 6-24 (1) utvider fradragsretten – på samme vilkår – til også å omfatte kostnader med tilknytning til skattefri inntekt etter § 2-38. Siden SH sine inntekter var omfattet av fritaksmetoden, mens NCCS og NCSS sine inntekter lå utenfor fritaksmetoden, måtte lagmannsretten vurdere fradragsrett både etter §§ 6-1 og 6-24 (1).
Skatteetaten mente at betalingen fra SH ikke var en kostnad, og at betalingen heller ikke hadde tilstrekkelig tilknytning til skattepliktig inntektserverv.
Skatteetaten utfordret realiteten i forliksbetalingen, og mente at betalingen var en tilbakeføring av ulovlig utdelte midler og dermed ikke en kostnad. Lagmannsrettens flertall (to dommere) var uenig i dette, og konkluderte med at forliksavtalen var en selvstendig privatrettslig disposisjon der SH påtok seg en kostnad for å oppnå en utenrettslig løsning.
Skatteetaten aksepterte at betalingene fra NCCS og NCSS var en kostnad i skattelovens forstand.
Siden betalingene var en kostnad for SH, NCCS og NCSS, måtte lagmannsretten avgjøre om betalingene hadde tilstrekkelig nær tilknytning til selskapenes inntektserverv. Skatteetaten mente at slik tilknytning ikke forelå for noen av selskapene.
Lagmannsrettens flertall fastslo at tilknytningskravet i §§ 6-1 og 6-24 er sammenfallende: Tilknytningen er tilstrekkelig så lenge kostnaden ikke har en for fjern eller indirekte tilknytning til virksomhetens inntekter, jf. HR-2015-580-A. Motsatt vil kostnader som har en nokså fjern eller indirekte tilknytning til selskapets inntektsbringende virksomhet, typisk ikke oppfylle tilknytningskravet.
Rettens flertall konkluderte med at forliksbetalingen fra SH hadde tilstrekkelig tilknytning til selskapets (skattefrie) inntekter i samsvar med skatteloven § 6-24 (1).
Begrunnelsen var at forliksbetalingen ble ansett pådratt for å ivareta forholdet til forretningsforbindelser, beskytte konsernets omdømme, samt for å unngå prosesskostnader og prosessrisiko. Formålet med betalingen hadde derfor tilstrekkelig tilknytning til selskapets inntektserverv.
For både NCCS og NCSS konkluderte rettens flertall med at selskapenes betalingene til SH for å dekke deler av forliksoppgjøret, hadde tilstrekkelig tilknytning til selskapenes inntekter.
For NCCS – som eide konsernets hotellkjedemerker og mottok franchiseavgifter og markedsføringsavgifter – fant lagmannsretten at formålet med betalingen var å beskytte selskapets omdømme og merkevare, og derfor hadde tilknytning til selskapets inntektserverv.
NCSS’ virksomhet bestod i administrative fellesfunksjoner for egeneide hoteller og franchisehoteller, samt å forvalte konsernets interne og eksterne kontrakter. Lagmannsretten fant derfor at hovedformålet med betalingen var å ivareta forholdet til konsernets forretningsforbindelser, som derigjennom sikret inntektserverv for selskapet.
I tillegg til grunnvilkårene om kostnad og tilknytning, er retten til å kreve fradrag begrenset av tilordningsregler. Fradragsrett har kun den som etter det underliggende forholdet er forpliktet til å bære kostnaden.
I forliksavtalen var SH angitt som debitor for forliksbeløpet på NOK 80 millioner. Tilordningsvilkåret for dette selskapet var derfor uomtvistet. For NCCS og NCSS kom tilordningsspørsmålet på spissen, da disse ikke var debitorer under forliksavtalen.
Aksjeloven § 3-9 (2) knesetter et prinsipp om kostnadsfordeling mellom konsernselskaper for kostnader som ikke kan henføres til ett bestemt konsernselskap. Siden SH, NCCS og NCSS hadde interesse i å inngå forliket, anså rettens flertall betalingen som en kostnad omfattet av prinsippet om kostnadsfordeling – og dermed en kostnad som SH, NCCS og NCSS var forpliktet til å bære sin andel av. Tilordningsvilkåret for datterselskapene var derfor også oppfylt.
Alle selskapene fikk dermed medhold i at kostnad til forliksbetaling var fradragsberettiget for alle selskapene.
Det er foreløpig uvisst om staten vil forsøke å anke lagmannsrettens dom inn for Høyesterett. Dersom dommen blir stående, mener vi at den avklarer og bekrefter viktige skatterettslige problemstillinger:
Dommen slår fast at tilknytningsvilkåret etter §§ 6-1 og 6-24 (1) er det samme, noe som gir god sammenheng i regelverket. Såkalte kausale sammenhenger er tilstrekkelig også etter § 6-24 (1).
Kostnader for å ivareta omdømme og relasjoner til forretningsforbindelser aksepteres som fradragsberettigede formål. Mange forlik inngås nettopp av disse grunnene.
Prinsippet om kostnadsfordeling mellom konsernselskaper etter aksjeloven § 3-9 (2) vil kunne oppfylle tilordningsvilkåret for det enkelte konsernselskapet.
Lagmannsrettens bevisvurdering har lagt stor vekt på tidsnære selskapsprotokoller. Dette synliggjør viktigheten av å gjennomføre og artikulere vurderingene selskapet foretar i forbindelse med forliksforhandlinger.